Biskoper som ikke ga seg - tross dødstrusler - i frelserens land
Den verdensvide kirke og frontkjempere for fred og menneskerettigheter
Møter med biskoper og frontkjempere i Afrika og Latin-Amerika ble en solid øyeåpner for mye av det som har formet meg i ettertid. Nå nylig døde en av de som jeg var heldig å møte både i Norge og i El Salvador. Biskop Medardo Gomez etterlater seg et solid rykte som fredskjemper og humanist.
Som en bølge av kunnskap og ny innsikt var tidlig 90tall en døråpner for min egen del. Det skjedde så mye historisk rett foran føttene våre - og med ett var jeg inne i en rekke av begivenheter som ble rettningsgivende for mitt engasjement. Helt fra en turne i DDR før muren falt, og innsikten av å leve på innsiden av et autoritært regime - som i et bur av kontroll og angiveri. Flakkende blikk fra de vi møtte, øyne på stilk for å fange opp om noen følger med på gateplan eller på kafeens nabobord. Den enorme sprengkraften i Berlinmurens fall - som startet i Leipzig med utgangspunkt i ukentlige fredsbønner i Nicolaikirken - og som vokste seg til 70.000 fredfulle demonstranter utenfor kirken en måneds tid før "dominobrikkene" nådde Berlin.
Og så revolusjonen i Romania måneden etter og diktatorens fall og henrettelse sammen med sin kone 1. juledag 1989. Et stort og voksende giverengasjement fulgte etterhvert som de grusomme avsløringene av situasjonen på Romanias barnehjem ble kjent, bare i Norge var det et hundretalls initiativer fra kommuner, organisasjoner og enkeltmennesker.
Høyesterettsadvokat Jens Kristian Thune startet aksjonen "Barn i Romania" og tok kontakt. Dermed ble det lagt en nasjonal kampanje på mine skuldre sammen med Petter Nome, et meget sterkt styre med Thune som leder - og det ble min oppgave å sette sammen et sekretariat. 1. nyttårsdag 1991 tok Petter Nome og jeg turen fatt til Romania for å besøke en rekke barnehjem, institusjoner og offentlige etater. En skjellsettende reise som ga en drive til et års engasjement for å samle inn penger, og å forsøke å koordinere alle lokale initiativ. God ballast fra å jobbe sentralt i Oslo med TV-aksjonene for Flyktningerådet og Redd Barna - kom godt med.
Så kom den store switchen fra kampanjer og aksjoner til å starte arbeidet i Kirkens Nødhjelp (KN). Igjen åpnet land og konflikter seg som nye landskap å ta innover seg. Første tur ut var til Sør-Sudan med et lite FN-merket fly fra en teltleir på kenyansk side - og til et land og en region i krig og konflikt som aldri ser ut til å ta slutt.
Vi hadde ikke mer enn landet før vi møtte en irsk hjelpearbeider som arbeidet for Norsk folkehjelp og som viste oss grusomme bilder og film fra landsbyer som var brent ned og massakrer hadde skjedd. Dagen etter reiste vi mot den store flyktningestrømmen fra området som hadde gått milevis i mildt sagt stekende varme. Et slikt møte med fortvilelse og lidelse har brent seg fast i minnet.
De store lyspunktene kom med fredsavtalen i borgerkrigen i El Salvador i 1992 - og avtalen som gjorde Eritrea til et selvstendig land i 1993, etter krigen som hadde rast i åresvis mellom Etiopia og Eritrea. I 1994 fikk jeg oppleve den euforien som Eritrea befant seg i som et fritt og selvstendig land - og hvor møtet mellom ulike grupper og religiøse trossamfunn syntes å sveve på en harmonisk sky - noe som dessverre ikke holdt veldig mange år. Når konflikten våknet igjen i 1998 - var det et uvirkelig og meningsløst hardt slag - sett opp mot optimismen fra fire år tidligere.
Kraften fra fredsavtalen i El Salvador og frontkjempere som biskop Medardo Gomez, og våre egne frontkjempere Petter Skauen og Sturla Stålsett - gjorde sterkt inntrykk på en ung og formelig mann. Det tok ikke så lang tid før jeg fikk være med å ta et initiativ for en Latin-Amerika høring, hvor Medardo Gomez kom til Norge for å takke for støtten gjennom krigsårene, og hvor NRKs korrespondent Erling Borgen og Petter Skauen også var sentrale aktører på en fullsatt høring i Oslo.
I lys av dette deler jeg noe fra reiser og impulser som har vært med meg i bevisstheten i alle år siden. Det går noen røde tråder mellom store fredskjempere og menneskerettighetsarbeidere som biskopene Medardo Gomez og Oscar Romero - og til det andre vatikankonsil (1962-65) - og utviklingen av frigjøringsteologi - som mer eller mindre utviklet seg fra nettopp vatikankonsilet, og videre via samlingen for latinamerikanske biskoper i Medellin i Colombia i 1968.
Min studiereise i Guatemala, Nicaragua og El Salvador høsten 1995 sammen med min kjære Elisabeth - står for alltid som en av de viktigste erfaringene mine om en verdensvid kirke: "Når et lem lider, lider hele legemet". Dette er det "min mentor" - inn i dette landskapet - har lært meg å trenge inn i. Sturla Stålsetts doktoravhandling "The Crucified and the Crucified" er nøkkelen til å forstå dybden i påsketiden vi beveger oss inn i - den korsfestede er forbundet med de korsfestede - de lidende, undertrykte og fattige i verden.
Som son av ein emissær i Fræna vaks han opp med ei sterk barnetru, men den forsvann etterkvart som han vart eldre og kom inn i stadig meir radikale miljø, fortel Bruaset.
Kort tid før Hoem fekk spørsmålet om julesongen, hadde han vore på reise til Nicaragua. Der fekk han sjå at det går fint å kombinere trua på revolusjonen og trua på Gud.
- I Syd-Amerika rekna dei Jesus for å vere deira fremste revolusjonsleiar; ein som alltid er på parti med dei svakaste og som dømmer dei rike. Dette var inntrykka Hoem grunna på då sonen kom og bad om ein julesong.
- Oddgeir Bruaset, NRK intervju
Den fattige Gud
Tekst: Edvard Hoem
Eit lite barn voks opp til mann
og sa at han var Gud.
Han levde slik som andre, han,
og såg heilt vanleg ut.
Hans rike låg langt borte
frå all sorg og vondskap i vår verd,
og enda bed han oss forstå
at det er inni oss det er.
Han sa: Ein fattig går forbi,
og det er meg du ser.
Men vi ser millionar, vi,
i svoltens store hær.
Og når vi veit kva vi har gjort
mot alle desse dine små,
forstår du at vi snur oss bort
ifrå den Gud vi skulle sjå.
Men er det sant at dei som bur
i svolten kring vår jord,
er Gud som menneske, da trur
vi òg at du er stor.
Når svoltens hær frå land til land
bryt opp og krev ei anna verd,
vil vi forstå med vår forstand
kva for ein mektig Gud du er.
Biskopen som ikke ga seg
I hjertet av El Salvador, midt under borgerkrigens mørkeste år, sto en mann med en urokkelig tro på rettferdighet. Biskop Medardo Gómez hadde alltid sett kirken som et sted for håp, men i denne tiden ble den også et tilfluktssted for de forfulgte.
En kveld i 1989, like etter at soldater hadde massakrert seks jesuittprester, stormet militæret inn i kirken hans. De slo ham, rev ned hellige bilder og ødela alt de kom over. De ville kneble stemmen hans, men Medardo visste at hans oppgave var større enn frykten.
I årevis hadde han åpnet kirkens dører for flyktninger – kvinner, barn og menn som hadde mistet alt i krigen. Han organiserte hemmelige nettverk som hjalp folk å flykte fra volden, ga mat til de sultne og begravde de døde som myndighetene ville skjule. Han visste at han satte sitt eget liv i fare, men sa alltid: "Evangeliet er ikke til for de mektige, men for de lidende."
Etter arrestasjonen hans i 1989 krevde kirkeledere og menneskerettighetsgrupper over hele verden hans løslatelse. Presset ble for stort, og han ble satt fri. I stedet for å flykte, fortsatte han kampen for fred.
Da krigen endelig tok slutt i 1992, jobbet Medardo Gómez videre for forsoning og rettferdighet. Han hjalp tidligere geriljasoldater og soldater tilbake til samfunnet, kjempet for rettighetene til dem som hadde mistet alt, og minnet folket om at sann fred ikke bare var fravær av krig, men også tilstedeværelsen av rettferdighet.
Studietur til landet som er oppkalt etter frelseren
Biskop Medardo Gomez ville kjøre forbi USAs ambassade i San Salvador for å vise frem hvem som trekker i trådene i dette landet. Synet av dette megabygget ga kosmiske forestillinger om USAs rolle, og ga nærmest inntrykk av at USA har flyttet sin statsforvaltning til El Salvador. Biskop Gomez antydet at det jobbet rundt tusen personer ved ambassaden. Slik var det, og resten er historie.
Erling Borgen var NRKs korrespondent i Latin-Amerika, og han laget en rekke dokumentarer og korrespondentbrev som finnes i NRKs arkiver, blant annet "Veien til Damaskus" med Medardo Gomez. Dessverre er den ikke tekstet, men med litt øre for spansk - er det mulig å følge med. Trykk på bildet fra fredsfeiringen!
STØTT FEDRELANDET DITT. DREP EN PREST
Dødsskvadroner og dramatikk i i El Salvador
Kort tid etterpå (jobben med å lede TV sendingen for TV-aksjonen 1986 til Kirkens Nødhjelp) reiste Hummelvoll rundt i Mellom-Amerika, hvor hun blant annet besøkte Medardo Gomez, som var biskop for den lutherske kirke i El Salvador.
– Vi opplevde dramatiske ting da vi var der, sier Hummelvoll.
Besøket ble fanget opp av nyhetsjournalister i El Salvador og plutselig kom det på TV-nyhetene at Medardo Gomez infiltrerte vestlige journalister og at han var kommunist – et stempel som var livsfarlig å få på seg. Ikke lenge etter begynte det å sirkle store, sorte biler med sotete ruter rundt huset hans. «Dødsskvadroner», sa Gomez.
– Vi turte ikke å gå ut, bare satt inne og så på disse bilene som sirklet rundt huset. I én dag fikk vi kjenne på angsten og utryggheten slike mennesker bærer rundt på hele tiden. Til tross for at Gomez sin jobb var farlig, fortsatte han den viktige jobben han gjorde. Det var en øyeåpner for meg.
Dette lille landet på størrelse med det som engang var Hedmark fylke, med drøyt 6 millioner innbyggere, og hvor 14 familier eide all jorden. Dette ble åstedet for en av de blodigste konflikter i Mellom-Amerika. I 1992 ble en 12 år lang borgerkrig mellom regjeringen og opprørerne, som hadde kostet 75 000 mennesker livet, avsluttet med en fredsavtale som sikret store militære og politiske reformer.
Oscar Romero
Oscar Romero ble valgt til Erkebiskop i El Salvador i 1977. Han ble regnet som en konservativ prest, og som i sine taler fordømte tendenser til frigjørings-teologi. Han var dermed et trygt kort å spille ut for Roma - og hadde en profil som vakte begeistring og tilfredshet også i regimet, i hæren, og blant jordeierne.
Bare en måned etter at Romero ble valgt til erkebiskop, blir en av hans gode venner og prestekollegaer Rutilio Grande drept på vei for å holde en messe, likeså hans følge i bilen, en gammel mann og en femten år gammel gutt.
Grande var Jesuitt, og sammen med hans trosbrødre arbeidet Jesuittene på landsbygda blant fattige bønder, og det er noe som i seg selv ble sett på som en trussel fra myndighetenes side.
Mordet var åpenbart politisk motivert, og føyet seg inn i rekken av lignende aksjoner fra regimet og hærens side.
En tragisk og dramatisk flystyrt
Det ble en sterk ankomst til El Salvador, etter et par måneder fulle av inntrykk fra Guatemala. Et fly hadde styrtet med 65 passasjerer hvorav 5 unge mennesker fra Norge på studietur for LNU og deres ungdomsorganisasjoner.
Biskop Gomez tok turen forbi fjellområdet og vulkanen San Vicente for å vise hvor flyet hadde styrtet. Dordi Eika var en av disse, og senere fikk jeg lære å kjenne hennes foreldre. Det opplevdes sterkt, og viste med tydelighet hvor skjørt livet er. Hjemme ble det først usikkerhet hvem nordmenn som var med flyet. Det fantes ikke mobiltelefoni. Livet er fullt av kontraster, og det føltes ekstra sterkt når dramatiske og aktuelle hendelser som berørte mennesker som like godt kunne rammet oss - blander seg med dette landets hardt prøvede historie.
I tiden rundt drapene på Rutilio Grande og hans reisefølge våknet Romeros oppmerksomhet og bevissthet på hva som faktisk foregikk i landet. Utviklingen førte til at Romero ble den argeste kritikeren av regimet. Alle hans taler fra katedralen ble etter hvert kringkastet, og de ble et samlingspunkt for en hel nasjon. Hans tale ga håp til de undertrykte, og de vakte harme hos regimet.
Romero ble en budbringer for den teologiske forståelse som kom ut av det andre vatikankonsil tidlig på sekstitallet, og samlingen for latinamerikanske biskoper i Medellin i Colombia – et sted kanskje mer kjent som narkokartell med Pablo Escobar som en av hovedmennene.
Ut av de teologiske strømningene herfra ble det erkjent at frelseshistorien og den sekulære historie ikke er adskilt – men er den samme. Medellin sier: "I vår søken etter frelse, må vi unngå dualismen som separerer de jordiske utfordringene fra de hellige".
Romero fortsetter: "Tradisjonen som Kristus har betrodd kirken er ikke ment å være et museum av suvenirer som skal tas vare på. Den kommer riktignok fra fortiden, og skal elskes og tas vare på i trofasthet, men alltid med blikket festet til framtiden. Det er en tradisjon som holder kirken frisk og effektiv i hver epoke av historien .......... Kristus etablerte sin kirke for å selv være til stede i menneskenes historie, gjennom den gruppen mennesker som former hans kirke".
Romero trakk konsekvensene av sine ord, og ble til slutt en for stor belastning for regimet.
24. Mars 1980 gjennomførte Romero en messe i sykehuskapellet på det samme sykehus hvor han bodde på et lite og beskjedent rom. Messen var spesielt beregnet for noen venner, og for sykepleiere og ansatte ved sykehuset. Romero ledet menigheten gjennom salme 23: "Herren er min hyrde ..... Om jeg vandrer i dødsskyggens dal, frykter jeg intet ondt". Og han talte over teksten i Johannes kapittel 12: "Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare dette ene korn, men hvis det dør, bærer det mye frukt".
Som innledningsord til nattverden leste han denne teksten: "Må dette legeme udødeliggjort og dette blod helliget for mennesker gi oss næring, så vi kan gi vårt legeme og vårt blod til lidelse og smerte – lik Kristus, ikke for oss selv, men for å bringe rettferdighet og fred til vårt folk". I det øyeblikk disse ord ble sagt – lyder et skudd. Romero dør kort tid etter samme dag.
To uker før sin død sa Romero følgende til en journalist: "Jeg har ofte blitt truet med døden. Likevel, som en kristen, tror jeg ikke på døden uten oppstandelsen. Hvis de dreper meg, skal jeg gjenoppstå i det Salvodoranske folk. Jeg sier ikke dette av hovmod, men i den ytterste ydmykhet.
Som pastor, er jeg bundet til et hellig mandat å gi mitt liv til dem jeg elsker – for alle Salvadoranere, til og med for dem som muligens vil drepe meg. Hvis truslene blir fullført, fra den stund ofrer jeg mitt blod til Gud og til frelse og oppstandelse for El Salvador. Martyrdom er en nåde fra Gud som jeg ikke tror å fortjene. Men hvis Gud aksepterer mitt eget liv som offer, da la mitt blod bli et frø for frihet og et tegn på at håpet snart blir en realitet. La min død, hvis den er akseptert av Gud, bli for frigjøring for mitt folk og et vitne om håp for fremtiden.
Du kan si, hvis de lykkes med å drepe meg, at jeg tilgir og velsigner de som gjør det. Kan hende vil det overbevise dem om at de kaster bort tiden. En biskop vil dø, men Guds kirke, som er folket, vi aldri forsvinne".
Biskop Medardo Gomez hadde samarbeidet med biskop Romero, og biskop Gomez fikk selv stadig trusler slengt som flyveblader rundt huset sitt. "Støtt fedrelandet ditt, drep en prest". I kirkens Nødhjelp var responsen hos latin-amerika ansvarlig Sturla Stålsett sammen med et koppel andre å reise til San Salvador å være et skjold hjemme hos biskop Gomez når truslene ble heftige.
Under borgerkrigen i El Salvador etablerte den Lutherske kirken biskop Gomez ledet, et fristed for interndrevne flyktninger. "Fey y Esperanza" - Tro & Håp, et inngjerdet område med kirken som en håpets katedral – midt i krigens grusomme virkelighet. Gomez ble nominert til Nobels fredspris i 1992..
"Remembering our history keeps a society from repeating the violence that causes the most vulnerable to suffer. "
- Medardo Gomez 1/3-22
Medellín: 50 years later
Salt + Light Media
Wednesday, October 10, 2018
by Gustavo Morello, S.J.
Before Netflix's Narcos, and even before Pablo Escobar, the name of the Colombian city of Medellín held a different place in the minds of many Latin Americans. It was, 50 years ago, the birthplace of liberation theology.
Between August 24 and September 6, 1968, 247 bishops from Latin America, together with Pope Paul VI, gathered in the city to reflect on the role of the Church in Latin America. In the final document of that conference, usually referred to as "Medellín," the bishops acknowledged that life in many Latin American countries existed under the shadow of "institutional violence," caused by inequality, imperialism, and dependence. It was a situation, they said, that was "unacceptable to anyone with any degree of awareness of human rights."
The Medellín bishops' conference marked a coming of age for Latin American Catholicism, with the concepts of "liberation theology," "structural sin," "preferential option for the poor," and "Christian grass roots communities," born during those debates. It was a watershed moment for Latin American Catholicism. They were trying to understand Jesus' messages in Latin American societies, and liberation theology was the answer: a theology based on a reading of the Scriptures from a grassroots viewpoint. Liberation theology inaugurated a different perspective – that of the poor and disenfranchised – from which to read and understand 2,000 years of Catholic teaching. As we have seen, it was a perspective that was not always welcome in Rome.
A half century after Medellín, what has changed for Latin Americans? First and foremost, they and the rest of the world's Catholics are led by Pope Francis, the Argentine Jesuit who became the first Latin American pope in 2013. Yet even in his home city of Buenos Aires – and across the region itself – there is greater openness to non-Western pastoral perspectives. For researchers, it has raised the question: how do Latin Americans "do religion" today? What has happened to their religiosity during the past 50 years?
With support from the John Templeton Foundation, our team of researchers interviewed more than 250 individuals in three Latin American cities, the most widespread qualitative study of lived religion in Latin America.We spoke with individuals in Lima, Perú; Córdoba, Argentina; and Montevideo, Uruguay. In these three cities with shifting religious landscapes and diverse cultural histories, researchers found Catholics must now share space with Protestants and non-affiliated persons, often within their families. By the numbers, as a Pew Research Forum study found in 2014, Latin Americans make up a more diverse religious region than ever before: 69 percent of people in 19 South American countries identified as Catholic, while 19 percent identified as Protestant and eight percent identified as unaffiliated. This diversification is linked to the growing influence of evangelical Christians – a presence dating back to the 1950s – as well as the dynamics of globalization. Throughout Latin America, there is broad access to international goods, cultural trends, and also religious traditions.
Our respondents – Catholics, Protestants, and unaffiliated – confirmed this shift. They described to us how an era of globalization and the reach of technology have touched the religious lives of everyday Latin Americans in new and profound ways. More than two-thirds of the interviewees have frequent contact with persons that identify with a different religious tradition, an important change when compared to 50 years ago. Latin America is not just Catholic, but also Protestant and non-affiliated. Unfortunately, plurality has not meant dialogue. Most of the time respondents said they avoid talking about religion.Today, people do many different things when they "do religion." While many respondents do some sort of traditional praying – such as giving thanks, asking for something, meditating – just as many connect with God using technology, like streaming a liturgy, praying with their phones, or posting prayers on Facebook. Slightly less than a quarter of the subjects report some sort of "connection" when hiking in the mountains, running on the beach, or working out. For some, religion is literally under their skin – in the form of a tattoo with a transcendental meaning for them.
For these Latin Americans, the classical distinction between private religious places and secular public spaces has blurred. People do religion wherever they are and at any moment they feel they need it. Their religious practice is not confined to a brick-and-mortar church: they find sacred space wherever they can: from the dining room to the living room, during their commute, and even in the workplace.
Many participants experienced religion as a "work-in-progress." Religion is an existential journey more than a dogmatic or intellectual destination. People are on religious paths and occupy certain "spiritual locations," but they have not necessarily reached a "destination," nor have they been looking for dogmatic clarity. To be a believer means to have doubts. The individuals we interviewed were comfortable talking about their doubts.
All of these perspectives tell us that religion is a greater presence in peoples' lives than researchers expected. Religion in the region remains relatively undiminished. However, religion has changed and religious people are more autonomous from their institutions than religious leaders would wish. Latin Americans practice religion on their own terms, serving as their own religious authorities. Mandatory religious rituals are seen more as an imposition than a celebration. What is really important for most of the interviewees is the personalization of the experience. Religions provide symbols and narratives, but people use them to tell their own story. However, communities are relevant, and people join them. Many mentioned that their first religious experience happened in the context of a community, leaving a lasting impact, for good or bad.
While Latin Americans we spoke with see themselves as their own religious authorities, broader religious communities still matter. Reality remains steeped in transcendence. Still, they do not have spaces where they feel comfortable talking to others about religion. Further, adapting to this growing religious pluralization is difficult. It shows us that religiosity is more a work in progress than a fixed situation, a journey more than a destination.
Liberation theology was a way to understand Latin American societies and the role of the religious community in that context. What might be the role of religious communities today in Latin America? Our study suggests that Latin Americans experience their daily lives soaked in transcendence in many different ways, that the sacred is neither outside the secular aspects of life, nor limited by religious institutions. At the same time, they do not know how to engage with religious differences. Religions that can offer practices to experience transcendence in daily life, that can show how to share them with others, and that are aware that their role is more of a travel companion than an authority might be able to articulate an answer as relevant as liberation theology was in its time.
Today, Medellín is neither the same as it was in 1968, nor as it was portrayed in Narcos. To many Latin Americans, the name recalls the resiliency of the region's residents – referred to collectively as the "paisas" – and the transformation of the city. One can say the same about Latin American religiosity: it too has changed, but it is alive and vibrant.
The 1968 conference in Medellín, Colombia was the second regional meeting of Latin America's bishops whose primary objective was to interpret Vatican II for the Latin American context.
Looking back, Medellín was critical to the shaping of the modern Church and set it on a path which gave us an Argentinian pope who is the embodiment of 'A Poor Church for the Poor'.
The Conference's documents denounced the region's economic, political, and cultural dependency on northern and European powers, criticising a dominance which benefitted a minority, and emphasising a theme of liberation against oppressive structures.
Medellín was a key moment in the development of Catholic Social Teaching and Latin America's contribution to it.
It was during this era in the region that Liberation Theology grew in influence, and after Medellín the bishops officially promoted Ecclesiastical Base Communities, Christian grassroots organisations specific to Latin America which were a vital source of civil society mobilisation in the face of widespread repression.
These are just two examples of the Church's significant contribution to opposing injustice in the region which would not have been possible without Medellín.
It is impossible to interpret Medellín without taking into consideration the Cold War context of 1960s Latin America, of authoritarianism and the accompanying violence which swept the continent.
From the Cuban Revolution, to military dictatorships in the Southern Cone, to Central American civil wars, no corner of the region was untouched by political and physical repression during this decade.
It is also worth noting that during this authoritarian period in Latin America, it was often Church figures who were the most outspoken government critics such as Rutilio Grande, Oscar Romero, Hélder Câmara, Camilo Torres and countless others who lost their lives defending the voiceless.
Since democratisation in the 1980s, Latin Americans have enjoyed greater opportunities and personal freedoms than ever before.
However, the economic injustice highlighted at Medellin is still regrettably relevant to Latin America. On this anniversary, at a time when more people than ever are struggling financially, and the poorest are the hardest hit, let us reaffirm the Bishops' commitment to them.
Tradisjonen som Kristus har betrodd kirken er ikke ment å være et museum….. den kommer riktignok fra fortiden, og skal elskes og tas vare på i trofasthet, men alltid med blikket vent mot framtiden. Det er en tradisjon som holder kirken frisk og effektiv i hver epoke av historien. ....for å være tilstede i menneskenes historie.
- Romero
Det Andre Vatikankonsil 1962-1965
Formål å bringe Den katolske kirke i takt med samtiden
NB! Trykk på bildet for å se et opptak fra Det Andre Vatikankonsil
