Kunsten å leve - eller god gammaldags livskunst
Kunsten å leve - det er spørsmålet?
Om det er spørsmålet, så må det jaggu være et poeng å jakte på svar - ikke i blinde - men å sikte mot kilder til inspirasjon - som har det i seg å kunne bli kompass i ulendt terreng. For ulendt er livet - mer eller mindre - men mulige svar underveis fordrer bare nye spørsmål - og slik holder det oss gående.
"Kunsten å leve" kom ut i 1993, året vi feiret bryllup og startet vår livsreise. Og denne boken var en slags guidebok fra dag 1 - en god manual i livets labyrint.
Det er det som sitter mellom øra som styrer det meste - særlig når det stormer og river i buksepressen og skjørtekantene.
Livet er ikke et problem du skal løse
Livet er et mysterium du skal leve
- Kunsten å leve
Men for å ha noe mellom øra som tåler at livet røsker i fortøyningene - må det bygges opp et forråd i gode tider fra kilder og innsikt som er robuste og dype nok til aldri og gå tomme. Jeg tror jakten på inspirasjonskilder har vært kontinuerlig fra jeg våknet til "åndelig utforskning" i ungdomstiden - "åndelig" da forstått i mange retninger.
Jeg fikk impulser som ikke går ut på dato - "they goes on and on" og holder nysgjerrigheten og drivkraften i gang - de går på fornybar energi - som øker jo mer den brukes. Trikset er å forstå at aldri noe bare er et isolert fenomen, det er forgreninger til alt livet bringer med seg. Fragmenter er beviset på en større helhet.
Bøker handler ikke om bøker, litteratur handler ikke om litteratur, musikk handler ikke om musikk, fotball handler ikke om fotball - det er viktigere enn som så, kirke handler ikke om kirke, teologi handler ikke om teologi, filosofi handler ikke om filosofi - you got it I suppose - det handler alt sammen om livene vi lever, og hvordan det hele veves inn i vår livstolkning og livsmestring - i det store og det lille perspektivet. Våre livsendrende valg, våre daglige valg - hvilke verdier vi forankrer i egne liv - tar med oss inn i våre lokalsamfunn - og inn i vårt verdensbilde.
En av de viktigste perspektivene i "Kunsten å leve" var å ikke la seg stanse av mennesker som er "mindre" - eller tenker mindre - enn deg selv - eller som forsøker å begrense handlingsrommet - basert på gruppetilhørighet, tros- og livsynstilhørighet - med andre ord: redselen for kritikk fra omverdenen. Slik er potensielt muligheten for å bli levende i skyggen av det man egentlig ønsker å oppnå - og dermed kaster kål på kreativ utforskning av egne evner og muligheter. Det er mulig å kjenne på slike følelser langt inn i voksenlivet, redselen for å dumme seg ut...............
Menneskets mål er å foredle sin guddommelig natur.
Det er din plikt menneske å sette spor etter deg.
- Pico della Mirandola, teolog og filosof (leder av det Platonske akademi i Firenze)
En god motgift mot dette er å se på Renessansen versus janteloven. Så da er saken oppklart, følg hjertet og den frie viljen til å utforske eget liv og landskap. Det indre landskap speiler det store ytre landskapet - med uendelige horisonter og unike muligheter. Jakob Weidemann har knekt noen koder til akkurat dette - for meg er han en av de største inspirasjonskildene.
"Første utgave av Kunsten å leve kom ut i 1993. Jan Vincents Johannessen (f. 1941), lege og direktør ved Radiumhospitalet i over 23 år, skrev den etter at sønnen Runar ble slått ned på åpen gate ved et knyttneveslag mot haken. Han hadde et langt sykeleie preget av usikkerhet mht. overlevelse og senskader. Forfatteren skrev boken mens han bodde i et hus på tunet hos maleren Jakob Weidemann (1923 – 2001) og hans kone Anne. Teksten ble delvis til i samtale med dem, og boken ble rikt illustrert med malerier av Jakob Weidemann. Boken ble solgt i 135 000 eksemplarer og endte som nummer tre på årets bestselgerliste.
Et gjennomgangstema er: Hvordan beholde verdigheten og selvrespekten når det stormer i og rundt deg. Boken er befriende fri fra helsisme, dvs. alt vi bør gjøre for å holde oss sunne og friske.
Forfatteren fremstår litt som Askeladden som sa «jeg fant, jeg fant» og som først etterpå ser at funnene kan komme til nytte. Kunsten å leve er med andre ord ikke en bok om livsfilosofi som fagprofesjon. Boken er et personlig budskap om hva forfatteren har fått med seg av livsvisdom og livskunst gjennom livet.
I sitt slag fremstår boken som et overflødighetshorn av levd erfaring – fra forfatterens eget liv og mennesker han har møtt, rikelig kombinert med visdomsord og sitater han har plukket underveis."
- Marit Hafting, fra omtale av den nye utgaven av "Kunsten å leve" 15 år etter førsteutgaven i "Tidsskriftet" (Den Norske Legeforening).
