David Lynch skremte oss alle, på en måte som fikk oss til å be om mer.

Fortellingene hans var krimgåter, rebuser og labyrinter vi aldri kommer ut av.

Slik er overskriften til kulturkommentator Inger Merete Hobbelstad i NRK - les hele artikkelen HER

Tror den overskriften og inngangen til Hobbelstad treffer spikern på hodet. Det er noe særegent og magisk ved Lynch sitt univers som trekker oss inn i det med hud og hår. Det er så filmatisk sterkt - helt umulig å bare skli med som koselig  underholdning. 

Jo mer mystisk, jo mer intenst og forvirrende er det - det holder oss ytterst på stolen. Blue Velvet, Wild at heart, Mullholland Drive eller Twin Peaks - alle definerer dette cinematiske eventyret - hans siste film Inland Empire (2006) tar det et steg videre som den mest forvirrende og skrudde filmen av dem alle. 

Lynch oppdaget gleden over digital filming som gjorde prosessen mer fleksibel - og danske dogme-teknikker ble arbeidsmetoden - og helt uten manus. Det er lekent, vilt og ganske så creepy.

Han skaper merkelige stemninger og uhyggelige atmosfærer som gjør oss nervøse og engstelige for hva som ligger rundt neste hjørne. Han er kalt en mørkets mester, og midt i uhyggen ser vi små glimt av lys og menneskelig x-faktor. Slik lyset alltid skinner sterkest i mørket. Men aldri lenge av gangen.

Ideas are like fish. If you want to catch little fish, you can stay in the shallow water. But if you want to catch the big fish, you've got to go deeper. Down deep, the fish are more powerful and more pure.They're huge and abstract. And they're very beautiful.

- David Lynch

Paradise Lost - David Lynchs vakre og grusomme filmer 

«The world is weird on top and wild at heart,» sier Lula i Wild at Heart, og setter med det fingeren på essensen i det vidunderlige og skakkjørte universet i filmene til David Lynch. Det er et utrygt sted, hvor ukontrollerbare krefter raser, og ingenting er slik man tror.

Selv om Lynch er ekstremt direkte og umiddelbar i formen, gir han ikke ved dørene når det kommer til innholdet. Han elsker det mystiske, det mørke og det ukjente. Han driver ofte perlejakt i underbevisstheten, og han opererer med drømmer og det ikke-rasjonelle som en egen dimensjon – selv om grensene mellom drøm og virkelighet ofte er svært problematiske.

- Fra artikkel av Jan Langlo, Cinemateket    -   Les hele artikkelen HER

Underbevissthetens imperium: Inland
Empire av David Lynch (1946-2025)

Av Dag Sødtholt 20. januar 2025 - Les hele artikkelen fra MONTAGES HER

Først en stor skuffelse

Borte var den funklende, silkemyke overflaten og det slepne filmhåndverket som alltid hadde vært et av hans varemerker. I stedet var filmen skutt på et eller annet digitalt, som ikke burde være noe problem i seg selv. DV kan ofte gi fine resultater, men dette så ut som en smørje. Spesielt scener med mye lys var blasse inntil det blasfemiske – var filmen skutt på mobiltelefonen hans?

En annen anstøtssten var at store deler av filmen, fra og med et visst punkt, virket som den stort sett besto av nærbilder. Lynch har alltid vært glad i slike, men dette gikk over alle grenser.

Og videre: Lynch har ofte spilt på motsetningen mellom en absolutt normal, tilforlatelig verden og mørke, irrasjonelle kaoskrefter som han så førte sammen til en høyere enhet. Men i Inland Empire syntes kaos å ha tatt helt overhånd – den virket bare merkverdig, og når den i tillegg varer i tre timer ble det litt mye. Alt i alt syntes Lynch å ha mistet den kunstneriske kontrollen og gitt etter for alle sine verste impulser, som om han ikke hadde tålt den totale kreative friheten han fikk når han bestemte seg for bortimot å improvisere fram en film på skolissebudsjett.

Så et mesterverk

Skuffelsen var enorm. Jeg prøvde en gang til, men så stadig bare en serie kryptiske hendelser, grumsete bilder og enorme fjes som tårnet over meg på lerretet. Når jeg sjekket andre reaksjoner på nettet oppdaget jeg at jeg ikke var alene – selv blant innbitte Lynch-tilhengere hadde den fått svært blandet mottagelse, selv om også mange hadde likt den.

En venn av meg var blant dem som hadde klart å forholde seg til filmen på en klokere og mer fleksibel måte. Han var overbegeistret og forklarte meg tålmodig hvordan ting hang sammen, selv om jeg snøftende satt og skjøt det ned – med denne særegne, pottesure utrøsteligheten og følelsen av personlig fornærmelse vi filmelskere får når vi skikkelig hater en film.

Hvis min venn imidlertid hadde rett, ville det bety at Inland Empire er et mesterverk og filmhistoriens kanskje mest kompliserte og sinnrike verk.

Og det er den jo. Jeg måtte bare konkludere med dette, for kun få timer siden, etter et nytt påsyn i forbindelse med denne artikkelen. Kanskje Speil (1975) av Andrej Tarkovskij er like komplisert, men jeg tror det ikke.

- Dag Sødtholt - (les hele artikkelen i lenken over)